Fra tid til annen hører jeg kristne uttrykke at de greier seg helt fint uten kirken eller menighetsfelleskapet. Det er slik de foretrekker å ha det. De har Jesus, leser Bibelen, ber og opplever at det er nok. Men er det kristne livet egentlig ment å leves på egen hånd? Som en «solokristen» - hvis man kan uttrykke det slik? Når vi ser på hvordan Jesus kalte disiplene, hva han lærte dem og hvordan Det nye testamentet beskriver menigheten, blir det tydelig at troen er personlig, men ikke ment å leves ut i isolasjon. Troen er høyst personlig, men ikke privat.

«Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.» (Joh. 13:34–35)

«Det er meg og Jesus, og det holder»

Jeg har noen ganger hørt kristne si at de greier seg fint uten menighet. De har Jesus, de leser Bibelen, ber og følger kanskje kristen undervisning over nettet. De opplever ikke noe stort behov for å høre til i et lokalt kristent fellesskap. «Det er meg og Jesus, og det holder for meg...», kan være måten de uttrykker det på.

Det er ikke vanskelig å forstå at noen tenker slik. Enkelte har dårlige erfaringer fra kirke eller menighetsliv, med konflikter, sterke personligheter, maktmisbruk eller andre typer skuffelser. Noen har ganske enkelt kjent på at menighetslivet gir mindre enn de hadde håpet på. De kan sitte på en Gudstjeneste og tenke at de like gjerne kunne vært hjemme. I dag har vi dessuten tilgang til svært mye god forkynnelse, undervisning og lovsang uten å måtte møte opp noe sted fysisk. Det er derfor blitt lettere enn før å leve store deler av kristenlivet «på egen hånd».

Samtidig ligger det noe viktig og sant i utsagnet om at Jesus er nok. Ingen menighet kan frelse oss. Ingen pastor, prest eller kristen leder står mellom oss og Gud. Paulus skriver at vi er frelst av nåde ved tro, og at dette er en gave fra Gud (Ef. 2:8). Vårt forhold til Gud hviler derfor ikke på et bestemt medlemskap, en aktivitet eller hvor ofte vi går på Gudstjeneste. Frelsen ligger i Kristus alene.

Men derfra kan vi ikke uten videre slutte at menigheten er overflødig.

Jesus kaller oss personlig, men ikke til å leve alene

Når vi leser evangeliene, ser vi at Jesus kaller mennesker personlig, men han lar dem ikke bli stående alene som disipler. Peter blir kalt til å følge Jesus, men blir samtidig en del av fellesskapet med de andre disiplene. Det samme gjelder Jakob, Johannes, Matteus og resten av disippelflokken. Jesus samler dem rundt seg, og de lærer ikke bare gjennom det Jesus sier og underviser. De formes også gjennom livet de lever sammen.

Leser vi Bibelen ser vi fort at dette fellesskapet på ingen måte var problemfritt. Disiplene misforstod Jesus, de diskuterte hvem av dem som var størst, de ble irriterte på hverandre, og de sviktet når utfordringene ble for store. Likevel var det nettopp i dette ufullkomne felleskapet at Jesus formet hver og en av de. Han kalte dem ikke til et privat åndelig liv frakoblet alle de andre. De måtte lære å følge ham samtidig som de måtte forholde seg til hverandre.

Dette blir særlig tydelig den siste kvelden før korsfestelsen. Da sier Jesus: «Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre» (Joh. 13:34). Det er et bud som forutsetter fellesskap. Vi kan be alene, lese Bibelen alene og tilbe Gud alene. Men vi kan ikke elske hverandre alene.

Jesus sier videre: «Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre» (Joh. 13:35). Her gjør han kjærligheten mellom disiplene til noe som skal være synlig for omgivelsene. Troen viser seg altså ikke bare i det enkelte menneskets forhold til Gud, men også i måten Jesu etterfølgere møter og behandler hverandre på.

Det samme ligger i ordene: «… på denne klippen vil Jeg bygge Min menighet» (Matt. 16:18). Jesus taler ikke bare om enkeltmennesker som får et personlig forhold til Gud. Han taler om en forsamling, et folk som tilhører ham. Ordet ekklesia betegner nettopp en forsamling. Troen er personlig, men den fører oss inn i et fellesskap med andre som tilhører den samme Herren. Således kan man si at troen er personlig, men ikke privat.

Menigheten som Kristi kropp

Paulus utvikler dette videre når han beskriver menigheten som Kristi kropp. «Nå er dere Kristi kropp, og hver for seg er dere lemmer på Hans kropp» (1 Kor. 12:27). Bildet viser hvor avhengige vi er av hverandre. Øyet kan ikke si til hånden: «Jeg har ikke bruk for deg trenger deg ikke» (1 Kor. 12:21). En enkelt kroppsdel er en del av kroppen, men den er aldri hele kroppen.

Dette utfordrer tanken om et kristenliv som kan leves helt uavhengig av andre troende. Det er mulig å kjenne seg ganske moden så lenge man ikke trenger å forholde seg nært til mennesker. Jeg kan oppfatte meg selv som tålmodig helt til noen virkelig prøver tålmodigheten min. Jeg kan tenke at jeg er ydmyk helt til noen er uenig med meg. Jeg kan mene at jeg er tilgivende helt til noen faktisk sårer meg.

Fellesskapet gjør derfor noe synlig som lett forblir skjult når troen hovedsakelig leves privat. Det er i møte med andre at tålmodighet, kjærlighet, ydmykhet, tilgivelse og trofasthet blir satt på prøve og får et konkret innhold.

Det betyr ikke at menigheten først og fremst skal være et sted hvor andre mennesker sliper kantene våre. Men kristen modenhet har alltid en side som viser seg i relasjoner. Kjærlighet, tjeneste og tilgivelse er mer enn gode holdninger. De må få uttrykk i møte med virkelige mennesker, også mennesker vi ikke alltid forstår eller har lett for å være sammen med.

Det får også betydning for hvordan vi tenker om menigheten. Hvis vi først og fremst ser på den som et tilbud vi skal få noe ut av, blir det naturlig å trekke seg tilbake når vi ikke synes tilbudet er godt nok. Vi vurderer forkynnelsen, musikken, atmosfæren og fellesskapet ut fra hva det gir oss. Det er ikke galt å ønske seg en sunn menighet med god undervisning og et trygt fellesskap. Men Det nye testamentet beskriver menighetslivet som noe mer enn dette.

Vi kommer ikke bare for vår egen skyld

Hebreerbrevet sier: «Og la oss ikke holde oss borte når menigheten vår samles, som noen har for vane. La oss heller oppmuntre hverandre, og det så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg» (Hebr. 10:25). Her ligger begrunnelsen ikke bare i det vi selv skal få, men i det vi kan gi til andre. Vi deltar ikke bare fordi vi trenger fellesskapet. Vi deltar også fordi andre trenger oss.

Det kan være gjennom et ord til oppmuntring, en bønn, praktisk hjelp, et vitnesbyrd eller ganske enkelt ved at vi er til stede. Noen ganger kan vi være så opptatt av hva vi selv får ut av en Gudstjeneste eller en husgruppe, at vi glemmer at det også betyr noe for andre at vi kommer.

I det kristne fellesskapet er vi derfor både mottakere og bidragsytere. Vi trenger mennesker som kan be for oss når vi selv er slitne, men andre kan også trenge vår bønn. Vi trenger noen som kan korrigere oss når vi tar feil, men andre kan også ha bruk for erfaringene våre og det Gud har lært oss. Vi trenger oppmuntring, og vi er samtidig kalt til å oppmuntre.

På denne måten blir menigheten mer enn et møte vi deltar på. Den blir et fellesskap hvor mennesker bærer hverandre gjennom ulike faser av livet og troen.

Når fellesskapet blir vanskelig

Dette må likevel sies med en god porsjon følsomhet. Det kan også være mennesker som er i en livssituasjon der det å delta i et fellesskap er vanskelig - for eksempel på grunn av sviktende helse eller andre situasjoner som gjør det utfordrende å være en aktiv del av et fellesskap. Her spiller imidlertid menighetens diakoni-tjeneste en stor rolle.

Videre kan det finnes kristne fellesskap som er usunne. Det finnes menigheter hvor mennesker har blitt - og blir - manipulert, krenket eller utsatt for maktmisbruk. I slike situasjoner er det riktig, og noen ganger helt nødvendig, å trekke seg ut. Bibelens undervisning om menigheten må aldri brukes til å holde mennesker fast i et skadelig miljø.

Men det er forskjell på å forlate et usunt fellesskap og å trekke den konklusjonen at man ikke trenger kristent fellesskap i det hele tatt. Det første kan være nødvendig. Det andre er vanskelig å forene med den måten Det nye testamentet beskriver den kristne livet på.

Menigheten består av mennesker, og derfor vil den også være preget av menneskelige svakheter og skrøpeligheter. Ingen av oss kommer inn i fellesskapet som ferdige og utlærte kristne. Vi har med oss vår historie, våre vaner, våre styrker og våre svakheter. Derfor trenger vi også nåde, tålmodighet og tilgivelse i møte med hverandre.

Det betyr ikke at vi skal overse synd eller bagatellisere alvorlige problemer. Men et sunt kristent fellesskap kjennetegnes ikke av at det aldri oppstår vanskeligheter. Det avgjørende er hvordan vi håndterer dem, om det finnes vilje til sannhet, ansvar, forsoning og nåde.

Én hyrde og én hjord

Når Jesus beskriver seg selv som den gode hyrden, sier han også: «Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min stemme, og det skal bli én flokk og én gjeter» (Joh. 10:16). Frelsen ligger hos hyrden. Det er Jesus som gir livet for sauene. Flokken - eller hjorden - frelser ingen. Men hyrden samler dem som tilhører ham.

Her ser vi noe grunnleggende om forholdet mellom Kristus og menigheten. Vi blir ikke frelst fordi vi tilhører en menighet. Vi tilhører menigheten fordi vi tilhører Kristus.

Derfor trenger uttrykket «det er meg og Jesus, og det holder» en presisering. Hvis vi mener at Jesus alene er vår frelser, er det helt sant. Hvis vi mener at vi derfor ikke trenger andre kristne, blir det vanskeligere å forene med det Jesus selv lærer om livet med ham.

Kristen tro er personlig, men den er ikke ment å leves i isolasjon. Jesus kaller oss til seg, og samtidig inn i et fellesskap hvor vi lærer å elske, tjene, bære hverandres byrder, tilgi og ta imot. Vi trenger mennesker som kan be for oss når vi selv er slitne, korrigere oss når vi tar feil, oppmuntre oss når troen er svak og hjelpe oss til å se livet fra andre sider enn vår egen.

Menigheten er derfor ikke bare for dem som har et særlig behov for sosialt fellesskap. Den hører til det livet Jesus kaller oss inn i. Det betyr ikke at menigheten alltid vil være enkel, og heller ikke at ethvert kristent fellesskap er sunt. Men dersom spørsmålet er om vi kan følge Jesus slik Det nye testamentet beskriver det og samtidig velge oss bort fra fellesskapet med andre troende som en varig livsform, mener jeg svaret må være nei.

Den Jesus vi følger - den gode Hyrde - samler fortsatt mennesker rundt seg.