Fortellingen om Jesus som stiller stormen i Markus 4:35–41 er blant de mest kjente fortellingene i alle evangeliene. Du har sikkert også lest denne teksten i vanskelige perioder og tenkt: «når skal dette gi seg? ... når kommer jeg over på den andre siden? ... eller ... kommer jeg i hele tatt igjennom dette?»
«De ble slått av stor frykt og sa seg imellom: Hvem er dette, siden både vinden og sjøen adlyder ham? (Markus 4:41)
Bildet av en liten båt på et opprørt hav har en egen evne til å speile erfaringer som mennesker i alle tider har kjent på. Livet utvikler seg sjelden slik vi hadde planlagt. Det som kanskje begynner med en følelse av oversikt og kontroll, kan på kort tid bli preget av usikkerhet og spørsmål vi ikke har svar på. Samtidig er det verdt å merke seg at Markus ikke først og fremst forteller denne historien som en filosofisk refleksjon over våre vanskeligheter. Han forteller den med den hensikt å åpenbare Jesus for oss og skape tro.
For når denne fortellingen nærmer seg slutten er ikke disiplenes oppmerksomhet lenger rettet mot stormen de akkurat har vært igjennom. De står igjen med et spørsmål som viser at noe langt større har skjedd enn at en båt har blitt reddet fra å synke. Alle evangeliene leder oss gradvis oss mot en dypere forståelse av hvem Jesus er. Denne fortellingen er et av stedene hvor denne åpenbaringen blir særlig tydelig.
Kallet til å følge
Fortellingen begynner uten dramatikk. Dagen går mot slutten etter at Jesus har undervist folkemengden ved Genesaret-sjøen. Han snur seg til disiplene og sier: «La oss dra over til den andre siden.» Det er en enkel oppfordring, men den setter rammen for alt som følger.
Når stormen senere bryter løs, er det derfor viktig å huske hvordan denne båtturen begynte. Disiplene befinner seg ikke på sjøen fordi de har handlet uforstandig. De er ikke på vei i en retning Jesus har advart dem mot. De er der fordi de følger hans ord. Dette er en detalj som ofte blir oversett, men den har stor betydning for hvordan teksten skal forstås.
Mange av oss har sikkert erfart hvor lett det er å knytte vanskelige omstendigheter til spørsmål om Guds nærvær eller ledelse. Når livet blir krevende, oppstår tanken om at noe må være galt. Kanskje har vi tatt en feil beslutning? Kanskje har vi misforstått Guds vilje? Kanskje er problemene et tegn på at vi har kommet bort fra den veien han ønsket for oss? Kanskje har vi synd i våre liv?
Alt dette er selvfølgelig en mulighet, men Bibelen tegner et mer sammensatt bilde av livet med Gud. Ta f.eks. Abraham. Han forlater hjemlandet etter Guds kall og møter hungersnød kort tid etter. Josef har drømmer som peker mot Guds plan for livet hans, men havner først i en brønn og senere i et egyptisk fengsel. David blir salvet til konge, men må tilbringe år på flukt før løftet oppfylles. Når Paulus oppsummerer sin tjeneste, gjør han det ikke ved å beskrive en vei uten motstand. Han sier tvert imot at «Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler.» (Apostelgjerningene 14:22).
Stormen på Genesaret-sjøen passer inn i dette større mønsteret. Markus forsøker ikke å forklare hvorfor stormen kommer. Han er mer opptatt av å vise at den oppstår mens disiplene følger Jesus. Fortellingen minner oss derfor om at vanskelige omstendigheter ikke uten videre kan tolkes som tegn på Guds fravær. Livet med Gud har aldri vært et liv uten motstand. Det avgjørende spørsmålet i teksten er ikke hvorfor stormen kommer, men hvem som er med oss når den kommer.
Taushet
Markus beskriver stormen med få ord, men han gir nok detaljer til at vi forstår alvoret. En voldsom kastevind reiser seg. Bølgene slår inn over båten. Vannet begynner å fylle den. Flere av disiplene er erfarne fiskere som kjenner sjøen bedre enn de fleste. Når slike menn blir grepet av frykt, forteller det oss at situasjonen er alvorlig.
Det som gjør fortellingen så bemerkelsesverdig, er imidlertid ikke stormen alene. Det er kontrasten mellom stormen og Jesus. Mens disiplene kjemper for å holde båten flytende, ligger han og sover på en pute bak i båten.
Denne detaljen har fascinert bibellesere til alle tider. På den ene siden understreker den Jesu menneskelighet. Han er trøtt og sliten etter dagens arbeid. Han kjenner kroppens begrensninger og behovet for hvile. På den andre siden skaper den en spenning som driver fortellingen framover. Disiplene ser kaos. Jesus hviler.
Da de vekker ham, kommer reaksjonen som kanskje er den mest gjenkjennbare i hele fortellingen:
«Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?» (Markus 4:38)
Spørsmålet handler om mer enn frykt for drukning. Det avslører hvordan vi lett begynner å tenke når presset blir stort. Disiplene spør ikke først om Jesus er i stand til å hjelpe dem. De spør om han bryr seg. De tolker hans stillhet og passivitet som mangel på omsorg. Denne erfaringen er ikke unik for disiplene. Den finnes gjennom hele Skriften. David spør i Salme 13: «Hvor lenge, Herre? Vil Du glemme meg for evig? Hvor lenge vil Du skjule Ditt ansikt for meg?»
Asaf kjemper med lignende spørsmål i Salme 77.
«Jeg grubler i mitt hjerte, min ånd ransaker. Vil Herren forkaste i all evighet? Vil han aldri mer vise sin nåde? Er det for all tid slutt med hans miskunnhet? Er hans ord blitt til intet for slekt etter slekt? Har Gud glemt å være nådig? Har han i vrede lukket til for sin barmhjertighet?» (Salme 77:7-10)
Bibelen skjuler ikke disse erfaringene. Tvert imot viser den at troende mennesker gjennom alle tider har kjempet med opplevelsen av at Gud kan virke taus og fraværende.
Det vi ser i fortellingen i Markus er at Jesus aldri har forlatt disiplene. Han er i båten hele tiden. Deres opplevelse av situasjonen og den faktiske situasjonen er ikke den samme. Disiplene ser bare stormen og de kreftene som truer dem. Jesus ser den samme stormen, men han er ikke underlagt dens makt. Det som for disiplene fremstår som kaos er allerede underlagt hans herredømme. Fortellingen har ennå ikke nådd sitt høydepunkt, men Markus lar oss ane det som snart skal bli åpenbart: Han som hviler i båten, er den samme som er Herre over skaperverket.
Kongen på havet
Vendepunktet kommer når Jesus reiser seg og taler til vinden og sjøen. Markus beskriver hendelsen med en bemerkelsesverdig nøkternhet. Det finnes ingen lange forklaringer og ingen dramatiske utlegninger. Jesus sier ganske enkelt: «Ti stille! Vær rolig!» Deretter legger vinden seg, og sjøen blir blikkstille. For oss kan dette fremstå som et spektakulært mirakel. For en jødisk leser ville hendelsen imidlertid vekke assosiasjoner til en rekke tekster fra Det gamle testamentet (GT).
Helt fra skapelsesberetningen spiller havet og vannmassene en viktig rolle i Bibelens fortelling. I 1. Mosebok 1 beskrives jorden som øde og tom mens mørket ligger over havdypet. Gud bringer orden inn i det som fremstår som kaotisk og uten form. Gjennom resten av GT blir havet ofte et bilde på krefter som mennesket ikke kan kontrollere, mens Herren fremstilles som den som har ubegrenset autoritet over dem.
I Salme 89:10 heter det: «Du hersker over det brusende havet; når havets bølger reiser seg, stiller Du dem.»
Salme 107:28-30 beskriver sjøfolk som roper til Herren i sin nød, og salmisten forteller at:
«… de roper til Herren i sin nød, og Han fører dem ut av deres trengsler. Han demper stormen til et pust, så bølgene stilner. Da blir de glade, for de har ro. Så leder Han dem til den havn de ønsker.»
Job taler om Herren som den som «… spenner himmelen ut alene og skrider fram på havets bølger.» (Job 9:8). Vi forstår plutselig mer av hvorfor Jesus også gikk på vannet. Dette kan vi lese om i Markus 6:45-52.
Spørsmålet som forandrer alt
Markus forteller at disiplene blir grepet av stor frykt etter at stormen har stilnet. Ved første øyekast kan det virke paradoksalt. Faren er jo over. Men fortellingen viser at frykten nå har fått et annet innhold enn tidligere. Stormen tilhørte en verden disiplene kjente. De visste hva sterke vinder på Genesaretsjøen kunne gjøre med en liten båt. Det de nå står overfor, passer derimot ikke inn i deres etablerte forståelse av virkeligheten. De har nettopp sett en mann tale til vinden og havet med en myndighet som Skriften tillegger Gud alene.
Derfor kommer spørsmålet: «Hvem er da denne mannen?»
Gjennom alle evangeliene vender dette spørsmålet tilbake i ulike former. Hvem kan tilgi synder uten Gud alene? Hvor kommer denne autoriteten fra? Hvem er denne mannen som onde ånder gjenkjenner før menneskene gjør det? Hvem er denne mannen som helbreder syke og setter fri de som er bundet og underkuet av djevelen? Det er viktig å forstå at fortellingen om stormen er en del av det samme bibelske narrativet - den samme historien. Markus bruker miraklene til å løfte blikket vårt bort fra selve gjerningene til personen som utfører dem.
Dette perspektivet blir enda tydeligere når evangeliet leses i lys av korset og oppstandelsen. Den Jesus som stiller stormen, er den samme Jesus som senere konfronterer syndens og dødens makt og som står igjen som seierherre. Hans autoritet begrenser seg ikke til naturkreftene. Gjennom evangeliet blir det stadig klarere at han er kommet for å gjenopprette hele skaperverket og føre mennesket tilbake til Gud.
Avslutning
Når vi stadig vender tilbake til denne fortellingen, skyldes det ikke bare at Jesus kan gripe inn i vanskelige situasjoner. Budskapet er mye dypere enn som så. Den springer ut av spørsmålet som disiplene stiller og av svaret Markus gradvis gir gjennom hele evangeliet. «Hvem kan Denne være, siden til og med vinden og sjøen adlyder Ham?»
For en israelitt var det klart at det er kun Herren, Israels Gud, som har autoritet over havet og vannmassene. Det er Herren som stiller stormen. Det er kun Herren, Israels Gud som bringer mennesker trygt fram over og gjennom opprørt hav. Derfor er denne fortellingen mer enn et vitnesbyrd om at Jesus kan hjelpe mennesker i nød. Den er en åpenbaring av hvem han er.
Disiplene gikk om bord i båten sammen med en lærer (rabbi) de beundret og stolte på. Da de kom til den andre siden hadde de begynt å ane at de befant seg sammen med ham som Salme 107 lovpriser som Herre over havet, han som stiller stormen og fører sitt folk trygt fram. De begynte å forstå at de vandret sammen med Ham som også omtales i Salme 89:
«Og himlene priser Dine undere, Herre, ja, også Din trofasthet i de helliges forsamling. For hvem i himmelen kan lignes med Herren? Hvem blant de mektiges sønner er lik Herren? I de helliges forsamling skal Gud vises stor frykt, og Gud skal tilbes med ærefrykt av alle dem som er rundt Ham. Herre, Hærskarenes Gud, hvem er mektig som Du, Herre? Din trofasthet omslutter Deg. Du hersker over det brusende havet; når havets bølger reiser seg, stiller Du dem. Du har knust Rahab, den ligger som død. Du har spredt Dine fiender med Din sterke arm. Himlene er Dine, også jorden er Din. Verden og alt som fyller den, det er Du som har grunnfestet dem.» (Salme 89:6-12)
Det er denne erkjennelsen Markus ønsker å vekke hos oss i dag. Fortellingen etterlater oss derfor ikke først og fremst med tanken på en storm som ble stilnet, men med spørsmålet som fortsatt står i sentrum av evangeliet: Hvem er Jesus for oss i dag? Hvem er han for deg?
Fortellingen viser oss altså ikke bare noe om hvem Jesus var den gangen. Den utfordrer også vårt eget bilde av ham her og nå. Tror vi virkelig at Jesus er den han åpenbarer seg som i evangeliene? Har vi en tro som hviler i det at Han er Herre over skaperverket, historiens gang og våre egne liv?
Eller har vår forståelse av og tro på Jesus over tid blitt redusert til noe mindre enn den Jesus som vi møter i Guds ord? Passer ikke Bibelens Jesus lenger inn i vår etablerte forståelse av virkeligheten?
Disiplene gikk om bord i båten med en begrenset forståelse av hvem de fulgte. Da de kom til den andre siden, hadde de begynt å ane noe av hans storhet. Den samme reisen inviteres også vi inn i. For jo klarere vi ser hvem Jesus er, desto større blir tilliten til ham. Og jo større han blir for oss, desto mindre avgjørende blir stormene vi møter på veien. Ikke fordi stormene er ubetydelige, men fordi vi har fått øynene opp for ham som står over dem.
La vår bønn over sommeren være at Den Hellige Ånd på nytt skal få åpenbare den Jesus vi hører om i Kolosserbrevet 1:15-17:
«Han (Jesus) er bildet av den usynlige Gud, Den førstefødte før hele skapningen. For i Ham ble alle ting skapt, de som er i himlene, og de som er på jorden, både synlige og usynlige, enten det er troner eller herredømmer, myndigheter eller makter. Alle ting ble skapt ved Ham og for Ham. Han er før alle ting, og i Ham blir alt holdt sammen.»
Vi ønsker deg en fredfull og velsignet sommer!
