Frihet er et av de mest verdsatte ordene i vår tid. Vi snakker om frihet til å velge, frihet til å forme vårt eget liv og frihet til å følge våre egne ønsker. Mange oppfatter frihet som fravær av begrensninger. Jo færre grenser, desto friere er mennesket.
Likevel er det verdt å spørre om dette virkelig stemmer. Da Jesus samtalte med jødene som var kommet til tro på ham, sa han:
«Hvis dere blir i Mitt Ord, er dere i sannhet Mine disipler. Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.»
(Johannes 8:31-32).
Men friheten Jesus taler om, er ikke bare knyttet til sannheten som et prinsipp eller en lære. Den er knyttet til ham selv. Derfor leder samtalen fram til et enda sterkere utsagn:
«Dersom da Sønnen gjør dere fri, blir dere virkelig fri.»
(Johannes 8:36)
Vi lever i et samfunn med flere valgmuligheter enn noen generasjon før oss. Vi kan velge utdanning, yrke, bosted, underholdning, livsstil og mye annet. Samtidig ser vi at mange mennesker strever med stress, usikkerhet og en følelse av å være rotløse. Flere valgmuligheter har ikke nødvendigvis gjort oss mer tilfredse.
Jesus møter oss med en annen forståelse av frihet.
Da han talte til mennesker som mente de var frie, sa han noe overraskende. Han sa at den som gjør synd, er syndens slave. Med andre ord kan et menneske oppleve seg fritt og samtidig være bundet. Vi kan være styrt av frykt, begjær, stolthet, misunnelse, bekymringer eller behovet for anerkjennelse uten å innse hvor sterkt disse kreftene påvirker oss.
Bibelen lærer at menneskets grunnleggende problem ikke først og fremst er mangel på valgmuligheter. Problemet er at synden har skadet forholdet mellom oss og Gud. Vi ble skapt for fellesskap med ham, men har vendt oss bort fra ham og ønsket å styre livet på egne premisser.
Det er derfor Jesus ikke bare kom for å gi oss flere alternativer. Han kom for å frelse oss. Han kom for å befri oss.
Mange tenker på frihet som frihet fra noe. Frihet fra regler. Frihet fra autoriteter. Frihet fra begrensninger. Men Bibelen snakker også om frihet til noe.
Da Gud førte Israel ut av Egypt, var ikke målet at de skulle vandre retningsløst omkring i ørkenen. Han befridde dem til fellesskap med seg selv og til det landet han hadde lovet dem. Friheten hadde en retning.
Slik er det også med oss.
En fisk blir ikke friere dersom den tas opp av vannet og legges på land. Den blir fri når den lever i det miljøet den er skapt for. På samme måte er mennesket skapt for Gud. Vi finner ikke livet ved å rive oss løs fra ham, men ved å leve i fellesskap med ham.
Dette er kanskje et av evangeliets store paradokser. Verden sier at frihet finnes i selvstendighet og uavhengighet. Jesus sier at frihet finnes i å tilhøre ham.
Paulus skriver:
«For dere fikk ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte. Men dere fikk barnekårets Ånd.»
(Romerne 8:15)
Den friheten Jesus gir, er derfor langt mer enn ytre handlefrihet. Han frigjør oss fra syndens skyld. Han frigjør oss fra fordømmelsen. Han frigjør oss gradvis fra syndens makt over livet vårt. Han gjør oss til Guds barn og gir oss sin Ånd.
Det betyr ikke at alle kamper forsvinner med en gang. Vi kjenner fortsatt på svakhet, fristelser og motstand. Men vi går ikke lenger alene. Vi tilhører Kristus. Vi er på vei mot den dagen da all synd og all bundethet skal være borte, og vi skal se ham ansikt til ansikt.
Kanskje er det nettopp derfor Jesus sier at sannheten setter fri. Frihet handler ikke først og fremst om å kunne gjøre alt vi vil. Frihet handler om å bli det mennesket Gud skapte oss til å være.
Der finner vi hvile.
Der finner vi retning.
Der finner vi glede.
Og der finner vi den friheten som varer.
For frihet har til syvende og sist et navn: Jesus Kristus.
