Vi gleder oss med rette over det Gud gjør gjennom mennesker. Samtidig viser Bibelen at Gud også er minst like opptatt av det han gjør i mennesker. Han ønsker å gradvis forme oss til å ligne mer på Jesus.
«For dem Han forut kjente, dem har Han også forutbestemt til å bli likedannet med Hans Sønns bilde.» (Romerne 8:29)
Når Bibelen beskriver livet med Gud, vender den ofte tilbake til bildet av et tre. Fra salmenes bok til Jesu egen undervisning møter vi mennesker som sammenlignes med trær som er plantet av Gud. Det er ikke tilfeldig. Et tre avslører noe grunnleggende om hvordan det åndelige livet fungerer. Frukten og bladene utgjør det synlige - det ytre - men det er røttene - det skjulte - som avgjør om et tre vil bære frukt.
Salme 1 åpner hele Salmenes bok med dette bildet. Den rettferdige er som «et tre plantet ved bekker med vann». Han henter sin næring fra Guds ord og lever i avhengighet av Herren. Derfor bærer han frukt i sin tid. Salmen lover ikke et liv uten prøvelser eller vanskeligheter. Tvert imot. Det avgjørende er ikke årstiden treet står i, men hvor det er plantet. Livet til mennesket springer ut fra fra kilden som er Guds levende ord.
«Han skal være lik et tre plantet ved elver av vann, som gir sin frukt i sin tid, og har blader som ikke visner. Og alt han gjør, skal lykkes.» (Salme 1:3)
Det samme temaet møter oss igjen i Salme 92. Der beskrives de rettferdige igjen som trær som er plantet i Herrens hus. Salmisten legger merke til noe bemerkelsesverdig: De bærer fortsatt frukt i alderdommen. De er fremdeles saftige og grønne. Fruktbarhet i Guds rike er ikke avhengig av hvilken livsfase vi befinner oss i. Den er knyttet til fellesskapet med Gud. Mennesker som lever nær Herren, kan fortsette å bære frukt gjennom hele livet.
Når Jesus i Johannes 15 sier: «Jeg er det sanne vintreet», tar han opp et bilde som har dype røtter i Det gamle testamentet. Israel ble kalt til å bære frukt for Gud, men sviktet gang på gang. Jesus kommer som den trofaste Sønnen som oppfyller det kallet. Derfor peker han ikke bare på veien til livet - Han er selve kilden til livet. Disiplene er grenene som er avhengige av vintreet for å leve og bære frukt. Slik er det også for oss. Frukten vokser ikke fram fordi vi anstrenger oss mer, men fordi vi blir værende i Kristus og lar hans liv forme vårt eget.
«Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i Meg og Jeg i ham, bærer mye frukt. For uten Meg kan dere slett ikke gjøre noe. » (Johannes evangelium 15:5)
Jesus sier at grenen ikke kan bære frukt av seg selv. Den har ikke liv i seg selv. Alt den trenger, mottar den fra vintreet. På samme måte kan heller ikke vi produsere åndelig frukt ved egen kraft. Frukten vokser fram når Kristi liv får strømme gjennom oss.
Dette hjelper oss også til å forstå Jesu ord i Lukas 6. Der sier han at et godt tre ikke bærer dårlig frukt, og et dårlig tre ikke bærer god frukt. Jesus flytter oppmerksomheten fra det ytre til det indre. Frukten avslører treet. Ordene våre, holdningene våre og handlingene våre springer ut fra hjertet. Derfor er ikke frukten selve problemet når den er dårlig. Den avslører at problemet ligger dypere enn våre ord og handlinger. Det sitter i våre hjerter - det indre mennesket.
«For et godt tre bærer ikke dårlig frukt, og et dårlig tre bærer heller ikke god frukt.» (Lukas evangelium 6:43)
Det er nettopp her Paulus’ undervisning om Åndens frukt blir viktig. I mange sammenhenger snakker vi veldig mye om Åndens gaver, og med god grunn. Gaver er Guds utrustning til tjenesten, til å støtte og bygge opp de troende. Men Paulus legger minst like stor vekt på Åndens frukt. Frukten handler om karakteren som Den Hellige Ånd former i den troende. Kjærlighet, glede, fred, tålmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, mildhet og selvbeherskelse er ikke egenskaper vi produserer gjennom selvdisiplin alene. De vokser fram når Kristi liv får prege oss.
«Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Slike ting rammes ikke av loven!» (Galaterne 5:22-23)
Dette er en viktig påminnelse i tiden vi lever i. Vi lever i en kultur som lett måler verdi gjennom effektivitet, resultater og prestasjoner. Også vi som er kristne kan bli opptatt av det som vekker oppmerksomhet. Men Jesus retter blikket mot noe dypere. Når Jesus taler om et liv som gleder Faderen, vender han stadig tilbake til frukten som vokser fram i menneskers liv.
Derfor handler det kristne livet til syvende og sist om nærhet til Kristus. Er vi plantet ved kilden? Lar vi Guds ord få forme våre tanker og vårt hjerte? Lever vi i et fellesskap med Jesus som gjør at hans liv får prege vårt liv? Den som blir i Kristus, bærer frukt. Ikke nødvendigvis raskt eller på en måte som vekker oppsikt, men gjennom et langt liv i fellesskap med ham. Over tid formes mennesket av den kilden det lever nær.
Slik peker både Salme 1, Salme 92, Lukas 6 og Johannes 15 mot den samme sannheten. Gud søker mennesker som lever i en nær relasjon til ham. Mennesker som er plantet ved kilden. Mennesker som blir i Kristus. Der vokser den frukten fram som viser hvem Gud er, og som gjør at mennesker kan se Jesu liv prege dem som følger ham.
