Denne teksten handler om noe så jordnært som brønner, men den berører likevel en erfaring mange kan kjenne igjen: Troslivet kan over tid miste sin friskhet og livskraft - ikke fordi Gud har forandret seg - men fordi vi slutter å søke de kildene han har gitt oss.
«Isak gravde opp igjen de brønnene de hadde gravd i hans far Abrahams dager, for filisterne hadde kastet dem igjen etter Abrahams død. Han ga dem de samme navnene som hans far hadde gjort.» (1. Mos. 26:18)
1 Mosebok 26 tar oss inn i en jordnær fortelling om brønner, vann og kamp om livsgrunnlaget. Isak lever med et tydelig løfte fra Gud: «Bo i dette landet, og jeg skal være med deg og velsigne deg» (1. Mos 26:3). Samtidig er hverdagen preget av hungersnød, hardt arbeid, strid og motstand. Isak bor som innflytter i Gerar - i landet til Filisterne. Når Gud velsigner ham så vekker det misunnelse. Filisterne fyller igjen brønnene som Isaks far Abraham hadde gravd opp i generasjonen før. I et tørt og ugjestmildt landskap var dette mer enn en nabokonflikt. Det truet selve livsgrunnlaget.
Dette gir oss et gjenkjennelig bilde. Gud har gitt oss kilder som er næring for troslivet: Ordet, bønnen, fellesskapet, nattverden og livet i daglig etterfølgelse av Jesus. Apostlenes gjerninger 2:42 viser hvordan dette preget den første menigheten. De holdt fast ved apostlenes lære, fellesskapet, brødsbrytelsen og bønnene. Det er de samme kildene vi som troende har i vår egen tid. Dette er brønnene fra kirkehistoriens tidligere generasjoner.
Over tid kan allikevel det som er bærebjelkene i troslivet få mindre plass i hverdagen. Det skjer ofte uten store avgjørelser eller dramatiske valg. Andre ting tar gradvis mer rom, og det som før holdt troen levende blir skjøvet lenger ned på prioriteringslisten. Bibelen åpnes sjeldnere. Bønnen blir mer sporadisk. Fellesskapet blir lettere å nedprioritere. Slik kan kildene Gud har gitt oss langsomt bli fylt igjen.
I møte med utfordringene Isak hadde i sitt eget liv så gjorde han noe konkret. Han graver opp igjen de gamle brønnene. Han leter ikke etter nye løsninger eller et annet sted å starte på nytt. Han vender tilbake til det Gud allerede hadde brukt til å gi liv. Brønnene var der fremdeles. Vannet fantes. Men de var blitt fylt igjen, og noen måtte gjøre arbeidet med å åpne dem på nytt.
Slik kan denne historien være til hjelp for oss i dag. Fornyelse i troslivet begynner ofte med noen enkle men tydelige skritt. Selv om det føles uvant tar vi fram Bibelen igjen. Vi setter av tid til bønn. Vi søker tilbake til Gudstjenesten og det kristne fellesskapet. Vi deltar i nattverden. Vi tar et konkret oppgjør med det vi vet drar oss bort fra Jesus.
Teksten legger ikke skjul på at dette kan koste. Når Isaks tjenere finner vann, oppstår det strid. Brønnene får navn som peker på konflikt og fiendskap (Esek = strid, Sitna = fiendskap). Isak må flere ganger flytte seg og grave på nytt. Når troen tas mer på alvor, kan motstanden bli kraftigere, både i egne prioriteringer, i relasjoner og i menighetsliv. Ikke all konflikt er sunn, men vi skal heller ikke la motstand trekke oss bort fra de kildene Gud har gitt for å holde troslivet vårt friskt og levende.
Til slutt ser vi at Isak kommer til en brønn det ikke blir strid om. Han kaller den Rohobot og sier: «Nå har Herren gitt oss rom så vi kan vokse i landet» (1. Mos 26:22). Han peker ikke først på sin egen utholdenhet eller dyktighet, men på Guds gave. Isak har gravd men han vet hvem som gir vannet.
Som kristne må vi lese denne fortellingen i lys av Jesus. Isak gravde etter vann som kunne holde mennesker og dyr i live. Jesus taler om en annen type vann. Han sier at den som drikker av det vannet han gir, skal få «en kilde med vann som veller frem til evig liv» (Joh 4:14). Senere roper han ut: «Om noen tørster, han komme til meg og drikke!» (Joh 7:37).
Derfor handler ikke denne teksten bare om å ta opp igjen gode kristne vaner. Bibelen, bønnen, fellesskapet og etterfølgelsen er møteplasser hvor vi vender oss til Jesus, lytter til ham og tar imot livet fra ham. For den egentlige kilden er Jesus.
Det er nettopp her teksten blir personlig. Er det noe i ditt liv med Gud som gradvis er blitt fylt igjen? Kanskje gjelder det Ordet, bønnen, fellesskapet eller noe du vet Gud har kalt deg til å gjøre men som du har skjøvet foran deg? Isak gravde, men Gud gav vannet. Slik er det også for oss. Vi får vende tilbake til de stedene Gud har lovet å møte oss, og be ham åpne kildene på nytt ved sitt eget liv.
