Det skjer lett - ofte uten at vi tenker over det. Vi snakker om mennesker som ikke er til stede. Noe av det som sies kan være sant, men måten det sies på, og sammenhengen det sies i, kan likevel gjøre skade. Bibelen tar dette på alvor fordi ordene våre ikke er nøytrale. De former relasjoner og påvirker fellesskap - enten positivt eller negativt.
«Død og liv er i tungens makt, og de som elsker den, skal spise frukten av den» (Ordspråkene 18:21)
Ordspråkene 18:21 minner oss om at ord aldri bare er ord. De gjør noe med mennesker, relasjoner og fellesskap. Det er derfor Bibelen taler så tydelig om sladder og baktalelse. De ordene vi formidler har en reell påvirkning. Hva, og ikke minst hvordan vi sier det, kan bygge opp eller bryte ned, styrke relasjoner eller svekke dem. Derfor blir også måten vi snakker om andre mennesker på, et spørsmål om ansvar.
Jesus peker på sammenhengen mellom det som finnes i våre hjerter og de ordene vi taler ut: «For det hjertet flyter over av, det taler munnen» (Matt 12:34). Når vi snakker om andre sier det noe om hva som preger oss. Det kan være sinne, misunnelse eller behov for å hevde seg selv. Bibelen lar oss ikke nøye oss med en overfladisk korrigering språket. Den leder oss til å se på hva som ligger bak ordene våre.
I praksis får dette tydelige konsekvenser. Når mennesker blir omtalt uten å være til stede, mister de muligheten til å forklare seg. Over tid skaper en slik type kultur usikkerhet og mistillit. Ordspråkene 16:28 beskriver dette slik: «En baktaler skiller venner fra hverandre.» Dette er alvorlige ord. Det er ikke først og fremst et moraliserende vers, men en nøktern observasjon av hvordan relasjoner faktisk fungerer.
Bibelen viser også at dette angår vårt forhold til Gud. Mennesket er skapt i Hans bilde, og derfor er måten vi omtaler hverandre på ikke likegyldig. Salme 15 uttrykker alvoret ved å baktale sin neste:
«Herre, hvem får bli i Ditt tabernakel? Hvem får bo på Ditt hellige berg? ... Den som ikke baktaler med sin tunge, som ikke gjør ondt mot sin neste og som ikke fører vanære over sin venn.» (Salme 15:1,3)
I Det Nye Testamentet blir dette konkret rettet mot de troende. «Tal ikke ondt om hverandre» skriver Jakob (Jak. 4:11). Når vi omtaler andre på en nedsettende og ufordelaktig måte, plasserer vi oss lett i en rolle som ikke er vår. Vi gjør oss opp en mening om andre uten å snakke med dem, og uten å gi dem mulighet til å forklare seg.
Samtidig peker Bibelen - som alltid - på en annen vei. Paulus skriver at det vi sier skal være til «nødvendig oppbyggelse» (Ef. 4:29). Det gir et enkelt men krevende kriterium: Det vi sier, skal tjene til noe godt. Det utelukker ikke ærlige samtaler om det som er vanskelig, men det stiller krav til hvorfor, hvordan og hvor det tas opp.
Derfor handler dette til slutt å ta ansvar for det vi sier om hverandre. Å snakke med den det gjelder når noe er vanskelig. Å være varsom med hva vi fører videre. Og å la ordene våre bidra til det som bygger opp, ikke det som bryter ned.
